torsdag 25. desember 2014

En frelser er oss født i dag, Han er Kristus, Herren.



I det lyset også kommer til Bergen, solen skinner for første gang på uker, slik føles det i hvert fall, feirer vi også at lyset kom til verden. Gud kom til verden for å frelse oss. Natten ble fylt av lyset. En stor glede. Dette er det vi alle hovedsakelig minnes ved å tenke på julen.

Samtidig er det viktig for meg å se på julen i et annet perspektiv – det at Jesus skal komme igjen. Hvem ville jeg vært om Jesus kom til verden i dag? Ville jeg vært som gjeterne og ilt til stallen? Eller ville jeg vært som Herodes og beordret barnedrap?

En tekst jeg leste i dag i Jobs bok gjorde meg enda mer oppmerksom på dette:

Jeg kunne vel også ha talt som dere hvis dere hadde vært i mitt sted. Da kunne jeg ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere. Men jeg ville ha styrket dere med min tale og ikke spart på milde ord.

Jeg har fremdeles mye å lære om det hvordan man kan behandle våre nester. Om det å ikke være dømmende, men forsonende og åpen for mine medmennesker. Jesus er nettopp en som kommer og styrker oss og ikke sparer på milde ord når det er noen som trenger trøst.


Lyset har kommet til Bergen. Jesus er kommet til verden. Glede er kommet til verden. Men julen handler også om å huske at Han skal komme igjen. Er vi klare til å ta i mot Ham?

mandag 22. desember 2014

Du kan være tillitsfull, for det er håp (Job 9-11)



I denne Adventstiden forbereder vi oss igjen på å ta i mot Jesus. Jeg forbereder meg på å ta i mot Jesus i mitt liv i dag, og også på å møte Ham når Han kommer igjen. Da finner jeg trøst i ordene til Sofar fra Na’ama i Jobs boks kapittel 11.

”Hvis du vender ditt sinn til ham, og brer hendene ut mot ham, - er det ondskap i hånden, så få den vekk, la ingen urett bo i ditt telt! – da kan du plettfri løfte hodet, stå der og ikke frykte. For du skal glemme din møye, du skal bare ha et minne om den, slik du minnes vann som rant forbi. Ditt liv skal overstråle middagssolen og mørket skal bli som den lyse morgen. Du kan være tillitsfull for det er håp, du kan se deg om og legge deg trygt. Ingen skremmer deg når du går til ro, mange prøver å vinne din gunst.” (Job 11,13-19)


Dette er ord som treffer meg og mitt ufullkomne liv. Disse ordene var det jeg trengte i dag. Jeg må tvette livet mitt, jeg må rense meg med lut og forsøke å la Gud gjennomsyre meg. For å kunne ta i mot Gud må jeg være ren. Derfor er jeg utrolig glad for skriftemålets nådegave. Takk Gud, for at du alltid møter oss med kjærlighet og tar våre mange mangler bort.

søndag 10. august 2014

Gå på vannet!

I dag hørte vi evangeliet om når Jesus gikk på vannet. Det er ikke første gang jeg hører dette bibelstedet, men i dag begynte jeg å tenke på det i lys av tankene jeg hadde i forrige uke. Vi snakker igjen om undre. Overnaturlige ting skjer. Er det mulig at et menneske kan gå på vannet? Det er alltid morsomt når folk leker med denne fortellingen, jeg husker personlig Top Gear episoden der de er på vei fra Østen til Betlehem og er innom Genesaretsjøen.

Spørsmålet som slo meg i forrige uke er like gjellende etter denne ukens kirkebesøk: Tror jeg på mirakuløse hendelser. Dagens evangelium gir meg et svar på en del av spørsmålet. Alt er mulig ved Guds hjelp og hvis jeg tror. Peter trodde, og fulgte Jesus. Det er vanskelig å ta skrittet ut av båten, ut av komfortsonen og følge Jesus, men det er det Han i ytterste konsekvens ønsker at vi skal gjøre. Vi må tørre å tre ut av oss selv og følge Ham.

På fredag feiret vi minnet om den hellige Dominikus. Han var en som gav avkall på sitt eget, tok opp sitt kors og fulgte Jesus, som vi også fikk høre i evangeliet. For meg er den hellige Dominikus et konkret bilde på hvordan Gud virker i livet mitt. Uten at den hellige Dominikus hadde valgt det livet han valgte som prekebror, så hadde jeg antageligvis ikke møtt min kone i studentlaget som Dominikanerbrødrene i Poznan organiserte.


Utfordringen fra Jesus er der – bli med og gå på vannet. Jeg ønsker å forsøke å følge Ham, selv om det kan være vanskelig. Jeg trenger uansett Hans hjelp, og må være villig til å legge mitt liv i Hans hender, å lære meg å stole på Ham.

søndag 3. august 2014

5 brød og 2 fisker



I dag slo det meg at jeg måtte skrive på bloggen igjen. Det siste året har det gått trått med bloggen. Jeg har måttet venne meg til mitt nye liv som gift, og det tar tid. Da prioriterer man familien høyere og andre ting blir mindre viktige. I dag da jeg hørte evangeliet og tenkte litt på det følte jeg at jeg måtte skrive noe her igjen.

Jesus metter fem tusen. De fleste av oss har hørt historien på et eller annet tidspunkt, kanskje flere ganger. Mange ganger. I verden som vi lever i, der vi hele tiden baserer oss på fakta og vitenskap – selv om den stadig vekk forandrer seg – så er det vanskelig å kunne tro på at Jesus mettet fem tusen mennesker. Tenk på logistikken som skal til! For ikke å snakke om fem brød og to fisker. Det er vanskelig å tro på undre.


Et under trenger ikke nødvendigvis å være så stort. Det er måter som Gud er tilstedeværende i livene våre på. For dagens vitenskapelig-rasjonelle menneske er det vanskelig å være åpen for ting som ikke kan forklares med vitenskapelige formler. Men det er nettopp den åpenheten vi trenger for å nærme oss Gud, Han som ikke kan forklares. Hvis vi ikke kan akseptere og forsøke å forstå de undrene som skjedde da Gud gikk rundt på jorden i menneskets skikkelse, hvordan kan vi da være takknemlige for alle de små hverdagsundrene som skjer i livene våre? Vi trenger alle en sterkere tro på at Gud elsker oss og ønsker å hjelpe oss i livene våre, selv om det ikke alltid er så tydelig som da han skaffet catering til dem som lyttet til ham.

mandag 24. mars 2014

I møte med det ondes problem (Job 7-9)



De sitter der og snakker. Det er Job som prøver å fortelle dem rundt seg hvordan han føler seg. Hvor mange mennesker i verden er det som føler seg som Job. Som føler seg forlatt. Det onde er alltid vanskelig å forklare. Det ondes problem. Ondskapen forsøker til enhver tid å ta oss bort fra det gode. Ondskapen har forskjellige måter å gjøre det på. Noen lurer det med glansbilder og hauger av gull. Andre prøver det å lure vekk, som Job, gjennom å bli plaget. Jeg trenger heller ikke å dra så langt for å se hardt prøvede mennesker. De kan jeg se hver dag, enten det er på gaten eller på TVen.
Samtalen fortsetter. Nå er det Bildad fra Sjuah som tar ordet. Jeg gjenkjenner meg selv i ordene til Bildad. Hvor ofte bedømmer ikke jeg lidelsen til andre mennesker. Han har gjort seg fortjent til det. Hvor ofte setter jeg meg ikke i Guds sted. En av de store utfordringene i livet mitt er nettopp dette, å fullt ut kunne elske sin neste. Det er Gud som skal vurdere våre synder til sist.
Job tier ikke. Han uttrykker sin frustrasjon. En frustrasjon det er lett å forstå. Han har forsøkt å leve et godt liv, og ulykken har likevel slått ham. Men selv om han ikke forstår hvorfor alt det onde har hent ham har han tiltro til Herren. Dette er en inspirasjon for meg. Det hadde vært lettere å bli fornærmet på Gud i møte med det ondes problem.

mandag 17. mars 2014

Kan et menneske være rettferdig for Gud? Job 4-6


Et spørsmål blir stilt. Jeg kan høre ekkoet av det. Jobs venner forsøker å snakke til ham. Hva er vell et menneske? Kan vi være rettferdige overfor Herren? Vi blir stadig fristet, og ofte er vi ikke sterke nok til å motstå synd. Selv de som er rettferdige blant mennesker, dem man ser opp til, har som forbilder, slik som den salige pave Johannes Paul, er ikke i nærheten av Guds hellighet, Guds renhet. Vi mennesker har alle syndet.
Hva gjør vi så når vi innser dette? Mange, meg selv inkludert, forsøker å fikse ting selv. Jeg er en person som liker å fikse ting. Mitt eget liv kan jeg godt begynne med. Jeg ønsker å forandre meg, jeg ønsker å bli bedre, så da må jeg gjøre det. Selv. Det er da jeg snubler, det er da jeg ikke klarer det. Det er slik jeg forstår teksten i det femte kapitlet av Jobs bok. Hvis jeg vender meg til Herren og stoler på Han vil Han gi meg den trygghet den styrke jeg trenger for å komme nærmere til Ham.
Job føler dog at vennene ikke hjelper ham. Det er ikke rart å forstå. Job føler at han har mistet alt og i sin sorg så forteller vennene ham bare at et menneske ikke kan være rettferdig for Gud. Samtidig som jeg er klar over min synd byr Job meg til å ikke være navlebeskuende. Se ut, det er mennesker rundt deg som trenger din trøst og din hjelp!

mandag 10. mars 2014

Jobs bok del 1 – Job blir satt på prøve.

-->
Jeg setter i gang med å lese teksten om Job i det gamle testamentet. Det første kapitlet slår meg med en gang som vanskelig – men det griper fatt i noe veldig menneskelig. Hvem skal jeg legge skylden for ondskap på? I disse dager ser jeg mye ondt i verden. Mennesker strider mot hverandre i Ukraina, Venezuela, Den Sentralafrikanske Republikk, Syria og mange andre steder i verden. Vi opplever grusomme naturkatastrofer som treffer uskyldige mennesker. Hvorfor skjer dette når Gud er god? Job klandrer ikke Herren, i stedet sier han: ”Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!”
Videre forteller Bibelen om dem som kom for å trøste ham. Her ser vi nestekjærligheten i menneskene. Dette må være tre virkelig gode venner – som kommer til sin venn og tilbringer tid med ham. Det er et eksempel til etterfølgelse. Hvor er vi når våre venner er syke, har problemer? Strekker vi ut en hjelpsom hånd? Er vi med dem i deres sorger? Eller velger vi å snu oss vekk?
Jobb uttrykker nå sin klage. Han har noe å klage over. Han har mistet alt. Hvor ofte klager ikke jeg over egentlig ikke å a mistet noe? Hvor ofte glemmer jeg ikke dem som har noe genuint de kan klage over.
Herre, hjelp at jeg må ta Jobs eksempel, og også i prøvelser finne trøst og søke etter deg.